Omtale i Levangeravisa

Appell ved Sebastian Klein

I dag så har vi utforsket begreper som rasisme, folkemord og likeverd.

Ofte så dukker spørsmålet om hvorfor vi skal i det hele tatt bry oss om noe som hendte for 70år siden. En hendelse som overskygger resten av historiens grusomheter med å bli tilegnet en enorm mengde energi.

Hvorfor bruker vi så mye tid og ressurser hvert år på å forske, formidle og forvalte denne historien? Hva er det som gjør Holocaust så unik? Er det mengden med døde? Likegyldigheten til de som så det skje? Det at det skjedde med jøder?  

Falstad formidler en historie om en hendelse som har skapt et skille i hvordan vi tilnærmer oss kunnskap om fortiden. Tradisjonell historietenking vil alltid prøve å nærme seg en hendelse med et objektivt perspektiv, men et spørsmål som ofte stilles i kontekst med holocaust forskning er hvordan mennesker kan ta stilling til en slik katastrofal hendelse med objektiviteten i behold? Er det i det hele tatt et mål?

For meg så er det ikke en historie som bare tilhører en krig, som tilhører alle jøder, som tilhører verden. 

For meg så vil historien alltid være personlig. Og med det så var objektiviteten allerede vekk.

Mine forfedre, jødiske immigranter, kom til Trondheim for å unnslippe fattigdom, sult og forfølgelse. De ville ha et nytt å bedre liv.

Min bestefar, Leif Klein var født og oppvokst i byen. Under krigen ble han internert på Falstad på grunn av sin etnisitet. Han ble sendt til Brettveit hvor han til slutt klarte å flykte til Sverige. Flere i min familie ble drept. Det går sjeldent en dag forbi hvor jeg ikke reflekterer over historiens hendelser som har ført meg hit.

Som etterkommer av de som så vidt unnslapp så føler jeg et ansvar i det å eksistere. Et udefinert mål for å begrunne mitt eget liv. Jeg tror ikke jeg vil leve for de døde, eller det at å formidle holocausts historie – at mennesket må tilgi, men aldri glemme – er det jeg skal. Men jeg vet det hører med. Tragedien er ikke meg personlig. Det høres kanskje forferdelig ut, men min jødiske bestemor sier fortsatt at det å tjenestegjøre under Montgomery i Afrika var hennes mest spennende år. Historien er farget av nyanser.  

Jeg tenker ikke på meg selv som et offer, jeg speiler meg kanskje mer i det positive vestlige perspektivet på den sekulære, lettere romantiserte jøden. Der ledere, komikere, skribenter og filosofer som kommer fra en rik kulturell bakgrunn, men også en historie med forfølgelser og rasisme og dermed skal nærmest ha en bedre – medfødt? – forståelse for å takle noe av det vanskeligste. Det å fremme en ideologi om at vi alle er like mye verdt.

Vi lever i et samfunn som ikke lengre er homogent, aldri vært. Historien til Nordsjøens kulturer er preget av migrasjon og immigrasjon, kulturer som møtes og skikker som forandres. Vår generasjon vokser opp i et samfunn som er et lappeteppe av verdenskulturer, mange av dem ukjente, mange av dem vanskelige å forstå. En flyt av informasjon og mennesker med forskjellige bakgrunner og forskjellige perspektiv på hvordan verden ser ut møter oss hver dag. Moderne mennesker kverulerer seg imellom om hva det er som skaper en nasjonal identitet, hvilket grunnlag skal man gå ut ifra. Er man definert ut ifra geografi/verdier/mat/politikk/hudfarge?

Vi har et ansvar å ikke fordumme oss. Det er ingen unnskyldning å gjemme seg bak ignoranse når man har viten ved fingertuppene. Vårt samfunn sliter fortsatt med problemer som rasisme og fordommer, og historien har visst oss at det er lettere sagt en gjort å inspirere til forandring.  Om det er noe vi kan ta med oss fra denne minneverdige dagen så er det forståelsen for hva dere – hva vi – representer for framtiden, den uskrevne historien. Vi går inn i en tid som er preget av konflikt, rotløshet og dramatiske omveltninger. Ideologi holder ikke mye kraft lengre. Det "globale mennesket" er like mye en sosial konstruksjon som det "nasjonale mennesket." Vi er kanskje alle litt rotløse, å det gjør egentlig ingenting. Vi fortsetter som før.

 Det er lett å se på verden i dag som fremmed; det enkleste er å snu ryggen til. Jeg vil ikke preke noen idealisme, jeg tror selv ikke på et utopi, et ord som i seg selv kan bety "ingensteds" – men jeg tror om det er en ting vi kan ta med oss fra det vi har lært her i dag er at dere har et valg,  og den kunnskapen jeg håper dere vil tilegne dere videre.

Dere har et valg om å huske fortiden, å gjøre deres egne refleksjoner av det som blir sagt å skrevet. Dere har et valg i å faktisk innse vår modernitet og hva det innebærer. Dere har et valg i å forme fremtiden. 

Fakkeltog

Deltakere på kveldsarrangementet gjør seg klare for fakkeltog og markering i Falstadskogen.

Bjørka i gårdsrommet

"Vi fikk ordre om å riste ned løvet på et tre som står der fremdeles. Da vi hadde ristet ned løvet, skulle vi ta det over i en dunge på andre siden av gårdsplassen. Vi spurte om vi kunne få hente kost eller rive eller annet redskap. Da fikk vi til svar at det var unødvendig, for vi skulle bruke munnen. Vi skulle legge oss ned på magen, ta ett blad i munnen og så skulle vi åle oss over til den andre siden av gårdsplassen" - tidligere falstadfange Julius Paltiel

Hvilke verdier er det viktig å verne om?

I workshop om "Året 1942" fikk elevene fra Sund folkehøgskole studere enkeltmenneskers historier som krysset hverandre på Falstad i 1942, og trekke linjer til vår egen tid. Hvilke verdier var under angrep av nazismen? Hvilke verdier lå bak handlingene til enkeltmennesker som sto imot denne ideologien? Og hvilke verdier mener vi at det er viktig å verne om i dag?

Elever fra Sund Folkehøgskole samles ved oppstart

Students from Sund Folkehøgskole gathered at the start of the day